Drømmefasen

Målet med AI er å skape et felles bilde av hvordan en organisasjon ideelt sett kan fungere når den har klart å ta i bruk all den positive energien og alt det kreative potensialet som finnes blant ledere, ansatte og viktige samarbeidspartnere. En tenker seg at de bildene vi har om hva som er mulig å få til, eller ikke mulig å få til vil påvirke våre handlinger. Grensene for hva som er mulig å få til skapes ofte inni våre hoder. Å få til utvikling forutsetter derfor at vi også klarer å tøye på våre egne forestillinger om hva som er mulig. Det å utvikle felles drømmer skaper også framtidshåp, optimisme og bidrar til nærhet mellom mennesker.

Å gi rom for å drømme i en organisasjonsutviklingsprosess er med på å skape en dypere relasjon mellom de som jobber der, og mellom ansatte og samarbeidspartnere/brukere.

Siktemålet med drømmefasen er å finne fram det som er organisasjonens største muligheter eller potensial. I undersøkelsesfasen kartlegger man de situasjonene der virksomheten fungerer på sitt beste. Man er opptatt av fakta, av det som har skjedd. I et slikt arbeid kan man ta i bruk vitenskapelige metoder. I drømmefasen åpner man også for det intuitive. Man inviteres til å forestille seg hva barnehagen kan utrette, eller hvordan det er å være ansatt (o.a.), når drømmene våre har blitt realisert. Arbeidet med slike framtidsdrømmer vil handle om å utvikle visjoner for barnehagen. En visjon sier noe om hva organisasjonen ønsker å bli, og er en beskrivelse av hvor ledere, eiere, ansatte og brukere ønsker å reise sammen" (Jensen 2002).

Innenfor AI litteraturen bruker man en metafor for å beskriver betydningen av å lage felles visjoner eller sterke forestillinger om en ønsket framtid (Whitney og Trosten-Bloom 2003). Hvis man tenker seg virksomheten som en plante og framtidsbildene som en lyskilde (sola), så er det lyskilden som gir næring, og planten vil strekke seg mot lysets retning. Uten energi, ingen vekst. Eller sagt på en annen måte: Våre forestillinger om hva vi kan utrette er med på å sette grenser for hva vi kommer til å gjøre, eller ikke gjøre. Henry Ford sa det slik: "Enten du tror du kan, eller du tror du ikke kan, så har du rett. Slik kommer det til å bli"

Mange virksomheter har også erfart at forestillinger som har skapt en suksess i en periode, på et tidspunkt blir den begrensende faktoren i forhold til videre utvikling. For å skape nye forestillinger må man se på seg selv i en mye større kontekst. Albert Einstein sa det på denne måten: "Du kan ikke løse et problem med utgangspunkt i den samme måten å tenke på som skapte problemet". Skal man jobbe med visjoner og framtidsbilder må man sette det man skal jobbe med inn i en annen kontekst enn det som er barnehagekonteksten. Vi ser allerede en utvikling som er i ferd med å sprenge grensene for barnehager som et eget virksomhetsområde. I flere og flere kommuner får man oppvekstsentra. I andre kommuner vokser det opp familiesentre som skal være et veiledningstilbud i nærmiljøet for barnefamilier.

I drømmefasen forsøker man derfor å tenke ut over seg selv og de rammene som man fram til nå har tenkt om egen virksomhet. Ofte kan det være fruktbart å stille de helt store spørsmålene; Hva er din drøm om en bedre verden? På hvilken måte kan denne virksomheten være med på å realisere denne drømmen? Hva er det denne virksomheten kan bidra med til samfunnet? Jo flere perspektiv, erfaringsområder og uttrykksmåter man trekker inn i denne prosessen jo mer vital blir prosessen. Jo flere interessenter man trekker inn, jo flere får man involvert til å ta et ansvar for å realisere drømmene.

Å undersøke de beste erfaringene til de ansatte og i barnehagens historie bygger felleskap, gir energi og skaper entusiasme. Undersøkelsene bidrar også til å skape et klima hvor man tør å være mer dristig, hvor man tenker "større tanker", og er mer kreativ. Det å skape et slikt klima i organisasjonen er en forutsetning for å kunne jobbe med nytenkning. Cooperrider og medforfatter (2003) sier det slik: "Situasjoner der man skal jobbe med endringer krever tilstedeværelse av mye positive følelser og et sterkt sosial fellesskap". Det er først når disse forutsetningene er til stede at vi skal begynne å jobbe med framtidsbilder. Mens man i den første delene av prosessen stort sett har brukt metoder av typen å fortelle, eller snakke om, vil det å jobbe med drømmer mer stimulere til å ta i bruk helt andre og mer kreative uttrykksformer. Når vi jobber i drømmefasen skal vi også mentalt forflytte oss til lekerommet. Vi skal aktivisere den høyre hjernehalvdelen. Den intuitive måten å tenke på skal aktiviseres. I de gode prosessene klarer man å få fram flere følelser, lengsler og indre bilder enn de man klarer å uttrykke med ord, i jobbsituasjoner, i det nåtidige, eller gjennom skriftlige framstillinger. For å få til dette må man (også) uttrykke seg gjennom leken, musikken og i det framtidige. Med andre ord - vi går over i et stadium av prosessen der hele hjernen og hele mennesket skal aktiviseres.