Performativ forskning

Haseman (2006) peker på at et av de viktigste skillene mellom performativ forskning og tradisjonell forskning (kvalitativ og kvantitativ), er hvordan kunnskapen gjennom forskningen presenteres. I kvantitativ forskning uttrykkes og etterprøves ny forskning gjennom tall, formler og statistikk. I kvalitativ forskning formidles ny kunnskap gjennom tekst. Siktemålet med performativ forskning er å utvikle "vite-hvordan"- kunnskap. Slik kunnskap formidles i en annen form. Hvis vi skal utvikle kunnskap om hva "rap" er og hvordan man "skaper rap", lar dette seg ikke gjøre ved hjelp av (bare) tall eller tekst. Det vil være vanskelig å forstå hva "rap" er uten å ha hørt musikken, og det vil være vanskelig å gjøre rap uten å ha sett en framføring.

Gergen og Gergen (2016) peker på at tradisjonell forskning gir privilegier til noen typer forståelser (intellektuell viten) og noen få måter å formidle forskning på (akademiske tidsskrift). Hvis målet med forskningen skal være å bidra med utvikling av kunnskap for å forbedre verden, vil forskningen gå glipp av en rekke ressurser for å få dette til. Et viktig aspekt ved performativ forskning er at den åpner opp for at læring og kunnskapsutvikling også bør skje gjennom kroppslig sansing, og ved å vekke følelser.

Både kvalitativ og kvantitativ forskning ser på praksis som et objekt som skal studeres. Performativ forskning ser på praksis som en metode for forskningen. Når kunnskap utvikles i praksis (i motsetning til om praksis) av lærere, førskolelærere, ledere og assistenter som jobber med barn og unge, så kan vi si at dette også er et "laboratorium". Det er her innovasjonene skapes. For at ny praksis skal kunne utvikles i klasserommet o.a. er man avhengig av å kombinere mange ulike kunnskapsformer. En lærer trenger å trekke veksler på kunnskap om et faglig emne (for eksempel matematikk), hvordan læring kan skapes (pedagogikk), og motivasjon utvikles. Læreren må videre trekke veksler på tidligere erfaringer, lærerens følelser for klassen og tema som skal jobbes med får betydning for hva slags praksis som utvikler seg. Videre vil praktiske ferdigheter og taus kunnskap være kunnskapskilder som en praktiker vil trekke veksler på.

Alle forskningsaktiviteter (spørsmål, "data", teorier o.a.) har en formende funksjon i det sosiale systemet der forskningen foregår. Når forskeren inntar en rolle som kunnskapsekspert, som gjennomfører forskningen i tråd med forventinger til det fagfelleskapet av forskere hun tilhører, er hun med på å opprettholde det overleverte synet på hva forskning er. Verken den kvalitative eller kvantitative forskeren kan unngå å prege den kunnskapen som utvikles gjennom forskningen. Når forskeren velger ut noen spørsmål framfor andre, vil dette i stor grad bestemme hva slags typer svar som gis og hva slags kunnskap som kan utvikles.

Dette er ikke feil, eller det betyr ikke at man gjennom å velge en måte å gjennomføre forskning på kan utvikle det som beskrives som "objektiv" eller "subjektiv" kunnskap.

Den performative forskningen er særlig opptatt av å utvikle kunnskap om forskningens formende funksjon. Performativ forskning har mange likhetstrekk med det som omtales som Relasjonell Sosial Konstruksjonistisk forskning (RSK). RSK skal imidlertid forstås som en metateori om forskning, og er særlig opptatt av å bidra med kunnskapsressurser som gjør at forskningen ikke bidrar til å skape "makt- over relasjoner" i arbeidet med å utvikle og gjennomføre forskning (McNamee og Hosking, 2012). RSK har også en raus tilnærming til forskning der ulike former for undersøkelsesdrevet utviklingsarbeid kan gis status som forskning. Performativ forskning, ulike former for deltagende aksjonsforskning o.a. er eksempler på metodologier som lar seg forene med RSK.

Når historien om utviklingen av denne forskningsmetodologien skal fortelles, så pekes det på at den i forskningssammenheng er en nyutvikling. Historien trekkes om lag 30 år tilbake i tid (Nelson, 2013). Fagfeltet har særlig vokst fram i ulike kunstfaglige forskningsmiljøer, men benyttes også som forskningstilnærming innenfor andre kreative fagfelt. Design trekkes fram som et slikt fagfelt.

Begrepet performativ har referanse til J. L. Austin (1962) "speach act theory" (1962). Her viser han hvordan ordene kan være en sosial aksjon i seg selv. Legen forteller deg med ord at du er syk og så gjør ordene noe med deg, gir deg nye rettigheter i samfunnet (sykepenger o.a.) , og ordene foreskriver en ny rolle som skal utøves: rollen å være syk. Ordene fra legen vil ha denne sosiale funksjonen uavhengig om du du er syk i medisinsk betydning.

Forskningen basert på FFR har til oppgave å skape direkte endringer i den kulturen som forskningen inngår som en del av (Gergen, 2014). For å illustrere hva jeg legger i dette, vil jeg trekke veksler på Bolt (2009) sitt begrep materiell praksis. Praksis kan forstås som en framføring av kultur. Denne framføringen skal forstås som en interaktiv prosess som utføres (koordineres) i samspill med andre aktører, fysiske artefakter og overleverte ritualer (o.a.). For å endre egen materiell praksis kan forskeren trekke inn nye elementer fra eget hverdagsliv, kunst, nye metoder eller utvikle nye manus for framføring av egne roller eller (innøving) av et nytt rituale (for eksempel "hilsing"). Når forskeren ønsker å utforske bruk av nye regier i egen praksis, krever dette også at forskeren innehar fasiliterings kompetanse (Gergen & Gergen , 2012).r your text here...