Positiv psykologi

Positiv psykologi

Vitenskapen psykologi oppstod på slutten av 1800-tallet og har vært nokså ensidig opptatt av negative følelser og å fjerne de destruktive vilkårene for menneskenes psyke, mer enn å undersøke hvilke betingelser som fremmer folks trivsel. Først på slutten av 1990-tallet med professor Martin. P. Seligman som president for «American Psychological Association», var det at den positive psykologien som vitenskap ble til. Den grunnleggende ideen i positiv psykologi handler om å kunne hjelpe mennesker til å realisere sine styrker, egenskaper og potensialer. Den innehar en dyp erkjennelse om at fravær av noe negativt, ikke nødvendigvis betyr nærvær av noe positivt. (Sett i «Klimamodellen» over, betyr det at vi havner i området ca. mellom to og tre grader, men at muligheten for å komme mye høyere er til stede.) Forskerne kunne dermed slå fast at gode begivenheter er like legitime forskningsobjekter som dårlige. En vitenskap som måler og oppbygger forventninger, planer og bevisste valg, er mer potent enn en vitenskap om vaner, drifter, og omstendigheter. Vi dras av fremtiden, vi er ikke bare drevet av fortiden!

Positiv psykologi skiller seg fra humanistisk psykologi fra -60,-70-tallet[1] og fra «positiv tenkning-bevegelsen» ved at den utelukkende bygger på empirisk forskning (Peterson & Seligman, 2004). Når dette er sagt, bygger positiv psykologi på humanistisk tradisjon. Psykologen Abraham Maslow studerte menneskelige behov som selvbestemmelse og selvrealisering og brukte begrepet positiv psykologi så tidlig som i 1954 (Seligman, 2011). En viktig årsak til opprettholdelsen av problemfokuset i den psykologiske vitenskapen skyldtes i følge Seligman, vår tids (modernitetens) traumer og depresjoner. Ettervirkningene av den 2.verdenskrig ga psykologene en trygg karriere i å behandle lidelser. Derfor ble det utviklet mest kunnskap om problemer. Seligman betegnet dermed vitenskapen som "halv", og at den andre delen med fokus på menneskenes optimale velfungering, måtte integreres. Med dette ble psykologien for alle og formålet ble å gjøre alle mennesker sterkere og mer optimalt fungerende. De positive kvalitetene ved mennesket ble gjenstand for forskning. Positiv psykologi defineres som det videnskabelige studium av optimal menneskelig funktionsevne (Biswas-Diener, 2010:17).

Viktige elementer i positiv psykologi er positive følelser, positive relasjoner, psykologisk motstandskraft (resiliens), mening, menneskelige styrker og optimale motivasjonstilstander som flow. Seligman utviklet først en teori om autentisk lykke. Senere endret han fokus og begrepsbruk til trivsel. Forskningen er svært relevant for arbeidet med å lede elever og klasser fordi trivsel er et så sentralt begrep for den norske skolen: Alle elevar i grunnskolar og vidaregåande skolar har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring (Kunnskapsdepartementet, 1998, Opplæringsloven § 9a-1 om elevenes skolemiljø).

Positive følelser

En av de fremste forskerne på positive følelser er Barbara Fredricsson og hennes viktigste arbeid er «broaden and build-teorien» (2010). Alle mennesker har både negative og positive følelser. Disse er signaler til oss om å fortsette handlingene våre eller å moderere eller stoppe dem, for eksempel å nærme oss noe eller å vike tilbake fra det. Begge disse følelsestypene har vært helt nødvendig for å overleve som art. Ved hjelp av negative følelser har vi kunnet identifisere og bekjempe ytre trusler. Redsel, for eksempel, har den funksjonen at den innsnevrer tanker og handling til konsentrert kamp eller flukt. Disse følelsene sammenlignes ofte med brannslukningsfølelser og opererer på «kortskala», de tjener hensikt der og da.

På samme måte har de positive emosjonene vært helt nødvendige. De gjør oss sosialt mer omgjengelige. Vi har blitt i stand til å inngå nære relasjoner med andre slik at vi kan hjelpe og samarbeide med flokken vi inngår i. Disse følelsene utvider interessefeltet vårt, gjør oss mer kreative og bedre problemløsere, vi lærer mer. De positive følelsene bygger en rekke ulike ressurser som utvider vår evne til å lære bedre, få til mer (på kort og lang sikt) og ha det bedre. Disse ressursene er blant annet:

• Kognitive: for eksempel vil tilstedeværelse av positive følelser øke evnen til å finne kreative løsninger på et problem
• Psykologiske: for eksempel opplevelsen av å ha kontroll i en vanskelig situasjon
• Sosiale: for eksempel styrket evne til å inngå og opprettholde sosiale relasjoner
• Fysiske: evnen til å slappe av, sove bedre, lavere blodtrykk osv.

Disse følelsenes spesialitet er med andre ord å «vide ut og bygge» («broaden and build») de kognitive, psykologiske, sosiale og fysiske ressursene. Gode følelser bidrar i tillegg til å oppheve virkningen av negative følelser (Fredrickson, 2010). Uansett omstendigheter, sier Fredricsson, så har vi kilden positivitet i oss til å forbedre livet, vi er født med denne evnen. Positiviteten har ulike utrykksformer: glede, takknemlighet, tilfredshet, interesse, håp, stolthet, humor, inspirasjon, ærefrykt og kjærlighet. De utvidende følelsene opererer på lengre sikt, de skal bygge ressurser som nyttige egenskaper til senere utfordringer. For eksempel bygger positive følelser skapt gjennom lek, varige psykiske ressurser som vi kan påkalle senere i livet. Denne forskningen er dermed særdeles viktig som bakgrunn for vektleggingen av lek i arbeidet med barn.

Alle mennesker har erfaring med både negative og positive følelser. Men i sitt vitenskapelige arbeid, viser Fredrickson at følelsene også lar seg vitenskapelig måle. Vondt virker sterkere enn godt, det må derfor en større kvantitet av gode følelser til for å oppveie for de negative. De fleste øyeblikk er i følge Fredrickson, positive, men dette er ikke nok for å blomstre («flourish»). Marcial Losada er organisasjonspsykolog og har særskilt jobbet med høytpresterende team. Han oversetter de to kjernefunnene i Fredricksons teori, «broaden and build», til matematikk. En må nå vippepunktet 3:1 i favør av positive følelser, før «broaden and build» kommer til syne. Under dette, har ikke positiviteten effekt. Dataene forteller at vippepunktet avgjør om vi ser positiviteten eller ikke. De fleste mennesker ligger på ca. 2:1 og de som gjør det dårlig, har under1:1. De fleste av oss har ikke nok positivitet i våre daglige liv, så vi høster knapt av fordelene ved den. Fredrickson, Losada og andre forskere [2]hadde vitenskapelige funn uavhengig av hverandre, men da de koordinerte forskningen, forsterket alt arbeidet denne teorien.På grunn av den historiske arven med de negative følelsenes nødvendighet, er vi biologisk og psykologisk innrettet mot å rette oppmerksomheten mot det negative. Vi har utviklet en kultur som er slik innrettet. Men en viktig konsekvens av denne forskningen er at vi blir klar over at det er mulig bevisst å øke positiviteten. Ved å endre tenkning, kan følelser endres. Øyeblikkene av opplevde positive følelser varer ikke lenge, kanskje bare noen sekunder, men kvantiteten kan økes. Når vi er klar over hva som får oss til å le, gir oss håp eller inspirerer oss, kan vi bevisst søke dette for å få mer av det. Når vi øker mengden positive følelser, har vi mer å gi til andre. Følelsene er også resultat av hvordan vi tolker hendelser som kommer. De avhenger av om vi tillater oss å ta oss tid til å finne det gode og om, når vi har funnet det, nærer det og lar det gro. Det går ikke an å tvinge fram positive følelser. Vi må finne visse former for tanker og handlinger som kan utløse dem. Fredrickson sier det er makt i spørsmålene vi stiller oss selv. Det handler ikke om å være hyggelige, gi etter, men om å bli klar over at alle situasjoner innebærer flere muligheter enn den vi umiddelbart ser eller tror på.

[1] Humanists were often skeptical about the scientific method and what it could yield (Peterson & Seligman 2004: 4)

[2] Gottman (ekteskapsstudier) og Schwartz