Sosial innovasjon

Sosial innovasjon er et nytt fagfelt under utvikling. Dette er et fagområde som omfatter ulike typer praksisfelt som sosial entrepenørskap, sosiale bevegelser, arbeid med organisasjonsutvikling osv. (Lawrence, Dower og Gallagher, 2015; Brown 2009). Et felles trekk ved fagfeltene om sosial innovasjon er at de er basert på en idé om muligheter (Mulgan, 2015) . Ikke minst idéen om at mennesker under rette omstendigheter kan omforme den verden de er en del av til noe bedre. Mulgan (samme sted) beskriver videre sosial innovasjon som felt som er opptatt av å skape innovasjoner som er sosiale både i måten innovasjonene utvikles på – og i de løsningsforslagene som utvikles. En slik måte å forstå sosiale innovasjoner kan brukes for å skape en tydelig kontrast til tradisjonelle "teknologiske" og markedsdrevne innovasjoner[1]. Slike innovasjoner har i stor grad vært drevet fram av et behov for å styrke posisjonen til en bedrift eller et (fysisk) produkt på et marked. Gevinstene av denne typen innovasjoner har først og fremst tilkommet eierne og bedriftene, og de som har muligheten til å kjøpe varene på et marked (Verganti og Dell´era, 2015).

Når sosiale innovasjoner skal dekke sosiale behov skal dette forstås som noe annet enn individuelle behov som kan kjøpes på et marked eller leveres av en tjeneste. Sosiale behov skal forstås som behov alle i et gitt samfunn verdsetter som viktige, og de nye løsningsforslagene må tilflyte alle (Moulaert med flere, 2010). Eksempler på slike sosiale behov kan være behovet for tilhørighet, muligheten for demokrati og deltagelse – eller mulighet for å ha god helse, for å trives og ha det godt (well-being). Det å dekke slike grunnleggende behov kan ikke løses via markedsmekanismer. Det er heller ikke gitt at dette skjer godt nok gjennom de rådende måtene eller måten velferdsstaten løser sine oppgaver på.

Lévesque (2013) setter for eksempel sosial innovasjon i sammenheng med teorier som forstår utvikling av offentlig sektor i et "public value"-perspektiv. Behovene til ulike grupper, eller enkeltmennesker skal da ikke forstås som "objektive" størrelser. Meningene om hva som er innbyggernes behov, og hva som gode velferdsordninger, konstrueres gjennom prosesser for meningsdannelser og deltagelse. I et slikt perspektiv involveres innbyggerne i dialogiske prosesser om tjenesteutvikling.

Lévesque (samme sted) kontrasterer de framvoksende nye måtene å forstå utvikling av offentlig sektor på, for eksempel gjennom bruk av sosial innovasjon, opp mot New Public Management (NPM). I NPM har rollen til innbyggere vært passive mottagere (brukere) eller kjøpere (kunder) av tjenester. I et public value-perspektiv går innbyggerne inn i rollen som medskapere og samarbeidspartnere i utvikling av felles velferd.

Olsen (2004) peker på at det offentlige må tilpasse arbeidet med innovasjoner til det som er særegent, eller formålstjenlig for sin kontekst. Man kan ikke bare ha et ensidig fokus på besparelser eller «markedsposisjoner» hvor innbyggere blir betraktet som kunder. Innovasjonene bør, ifølge Olsen (samme sted), bidra til å fremme viktige samfunnsmessige verdier som er forankret i vårt demokrati. Medvirkning er i seg selv en slik verdi. Innovasjonene bør også ha en «utjevnende» funksjon. Olsen (samme sted) trekker fram fire ideelle krav som bør stilles til «offentlige» innovasjoner. De bør:

• Fremme og utvikle demokrati.
• Styrke posisjonen til svake grupper
• Bidra til bedre løsninger
• Bidra til mer effektive løsninger

Disse ideelle kravene er på mange måter i samsvar med teoriene som ligger til grunn for sosial innovasjon. I tillegg til at sluttresultatene skal bidra til økt demokrati og sosiale forbedringer, legger fagfeltet om sosial innovasjon vekt på at også måten de nye løsningsforslagene skal utvikles på skal være demokratisk og basert på viktige sosiale verdier.

[1] Howaldt og Kopp (2012) mener at det er tydelig skille mellom sosial innovasjon som et mer post-indiústrielt innovasjonsparadigme som korresponderer med et skifte fra industrisamfunnet til et service og kunnskapssamfunn.